eg kjenner ho att
det er stjerna frå igår
det er fortsatt berre vår
men ho har alt skjerpa stråleknivane sine
skarpe som brev frå skatteetaten
glir
over himmelen
siktar seg inn
gjer klår beskjed om morgonen
befalar meg å sjå til auga mine svir
virituost via ei teslarute
eg og sykkelen unngår berre såvidt grøfta
rett i hjernen hvor ho lager tre små eksplosjonar
for å tvinge meg til å hugse
sjå! no!
for du veit kven eg er, fortsatt?
Enten det er konserter for kor, trekkspill og tonedøv sykkelreparatør eller solo for sanger med bål på hodet, vil en forestilling med Tori Wrånes være en utfordring. Håpet er at noe nytt skal fødes når egne og publikums grenser blir grundig strukket.
Av: Tellef Øgrim
I T-banestasjonen på Union Square fant hun en himmelsk sagspiller. Hun plukket opp en gjeng pensjonister. Arrangøren skaffet et kor og et antall sykler. En mikrofon ble montert i utløpet på en nødpistol som igjen ble plassert på et mikrofonstativ. Selv skulle hun først henges opp ned og så føde seg selv. Det lå an til å bli et himmelsk kaos, som vanlig er når Tori Wrånes komponerer sine skulptur-konserter.
En av mange kriser underveis kom når en av sagspillerne fikk akutt høydeskrekk der hun var plassert helt oppe under taket i den romslige lagerbygningen i enden av New Yorks 37. gate. Sagspilleren flyktet, men en ny var på pletten ti minutter før publikum ble sluppet inn (Hi, my name is Tina, what do you want me to do?).
To måneder etter de to forestillingene under biennalen Performa 13 sitter Wrånes i Oslo og lurer på hva det var hun var med på.
— Noen ganger er jeg usikker på om det virkelig skjedde, men stort sett er jeg bare veldig fornøyd med å ha fått til noe som jeg kan stå 100 prosent for. Det kan jeg ikke alltid. Det er aldri en selvfølge.
Hun kaller dem gjerne konserter, men ber du henne om å sette ord på det hun gjør, svarer hun at sjangeren er ”stemme og skulptur”.
Intervjueren var på vei til forestillingen i New York, men kom flere timer for sent til lokalet på grunn av gal tidsangivelse på en nettside. Da får opphavskvinnens egen intense høyoktan-beskrivelse av hva som skjedde de to gangene ”YES NIX” ble fremført bli erstatningen, selv om det er lutfattig trøst.
— Det jeg gjør er veldig personlig, men aldri privat, sier Tori Wrånes. Foto: Christina Leithe Hansen
Hun beskriver en metode der både drømmer, improvisasjon, fabulering og bevisst risiko er i bruk. Tori Wrånes spiller på sine medspillere, bruker både dem og seg selv som både skulpturer og musikere.
— Hele konserten begynner med en tåkelur fra Oksøy fyr i Kristiansand. Deretter blir jeg dradd langs gulvet og opp i lufta, hengende opp ned inni klær som henger riktig vei. Føttene stikker ut av nakken, mens hodet stikker ut mellom beina. Det ligner en hengning som samtidig er en fødsel. En begynnelse og en slutt. Så begynner jeg å synge som en alarm, og Hanne Kolstø looper meg og sammen improviserer vi frem en intro. Jeg tenker at hele performancen tar utgangspunkt i en sirkel, en slags livsloop.
Sagspillerne sitter i en søyle oppunder taket. Operakoret sykler i en stor sirkel rundt publikum mens de synger. Pensjonistene plukker blokkfløyter ut av en bag som låres ned fra taket og begynner å spille i det blå lyset. Wrånes henges opp igjen, nå horisontalt, og svingende fram og tilbake som i en skuddlinje mellom de to publikumstribunene, mot og bort fra en revolver med mikrofon i mens hun synger. Tåkeluren brummer dypt. Den droneaktige musikken er overalt. Wrånes griper til slutt tak i revolveren og kroppen henger vannrett ut i luften før alt går i sort.
Hun nøler ikke med å beskrive det som en framstilling av livet selv.
— Det handler om motsetninger og kontraster, og at vi har et valg. Jeg velger å leve og ikke å dø. Jeg tenker at det er kan være vanskelig å leve. Syklene blir en slags presentasjon av livssyklusen, mens pensjonistene er et slags punkt på sirkelen.
Noen få øvelser og to gjennomganger var alt de fikk. Men da hadde Wrånes selv vært i gang i månedsvis. Likevel ville alt vært umulig uten hennes gode hjelpere. I tillegg til Hanne Kolstø nevner hun Jan Erik Mikalsen, Kyrre Heldal Karlsen, Gustav Gunvaldsen og Pål Halvorsen pluss de 15 gamle fløytistene og koret.
Etter bandet
Wrånes er i ferd med å bite seg fast som en av Norges mest spennende performance-kunstnere. Hun har opptrådt i København, Amsterdam, Paris, Sri Lanka, Lofoten, Oslo og i tillegg til New York i Los Angleles.
Før Kunstakademiet i Oslo studerte hun musikk ved Universitetet i Agder.
— Men mine egentlige musikkstudier foregikk i et band jeg spilte i mange år, sier hun, og legger til at det å gå på kompromiss med seks andre i tillegg til fokuset på utseendet ødela lysten til å fortsette som bandmusiker.
— Og det sier du, som jobber så mye med kostymer og nettopp utseende?
— Ja, men det er to helt forskjellige ting. Den første er en nærmest privat fokusering på enkeltpersonenes ansikter. Det jeg gjør nå er veldig personlig, men aldri privat.
Som en reaksjon på dette (eller kanskje ikke, vet hun selv?) jobbet hun etter bandperioden en periode i blinde.
HMS, hvor er du?
Mye av det hun sysler med ser direkte livsfarlig ut. Man blir sittende og lure på når stroppen ryker, når hun brenner opp eller for den saks skyld når noen i publikum velger å angripe henne av ren moralsk bestyrtelse.
Men støntet en gjennomsnittlig trygghetsjeger grøsser over å måtte se på, er utprøvinger som har en helt sentral plass i Wrånes´ prosjekt. Adrenalinnivået må opp og grensene tøyes for at hun skal syns det er noen vits i å holde på.
God motstand
–Det skal klemme litt. Motstand kan gjøre godt. Det er et poeng i seg selv at mye av det jeg gjør er fysisk vanskelig. Det gjør at det blir likestilt med aktiviteten i hjernen. Det aller vanskeligste er det å være 100 prosent til stede i øyeblikket når det skal skje som du har jobbet i et halvt år for. Den fysiske utfordringen utligner alt det som skjer i hodet, på en måte. Og gir mindre plass til selvsensur. Ok, du skal klatre ned den fjellveggen og du skal hekte deg på det flygelet som er montert midt i veggen og du skal henge der. Det er så fysisk utfordrende at du tvinges til å være til stede. Jeg kan få innslag av panikk, men det setter også i gang ting som kan være bra. Det gjelder å holde hodet kaldt og hjertet varmt.
Samtidig sier hun at amøben, det mest stillestående og udramatiske man vel kan forestille seg, er et forbilde for henne ikke minst når hun lager musikk.
— Jeg tenker alltid på amøben når jeg komponerer. Den er så organisk og fleksibel. Den består av en celle og beveger seg ved å rulle fremover. Det er en perfekt dramaturgi.
— Noen ganger nærmer ditt skulpturelle uttrykk seg teateret. Er det en urimelig påstand?
— Nei, jeg tenker at alle former for uttrykk er koblet til hverandre. Jeg er ikke opptatt av definisjoner. Som Arne Nordheim som sa: ”Ingen ismer til meg takk”. Man blir alltid dyttet inn i bokser. Jeg har alltid prøvd å komme ut av bokser.
Ting hører sammen
— Ligger det en protest mot konvensjonell musisering i den rollen musikken spiller i forestillingene dine?
— Nei, det er ingen protest, men et ønske om å åpne opp og lage større rom og mer plass. Leke med tanken om at verden kanskje likevel ikke er slik vi pleier å oppfatte den. Det handler vel om nysgjerrighet. At jeg jakter på nye sammenhenger og liker å ommøblere hverdagen. Det er da overraskelsene kan komme. Av og til er det forutsigbare deilig, men hvis alt var forutsigbart ville jeg kjedet livet av meg.
Få det ut
— Hvordan vil du at musikken og det visuelle skal forholde seg til hverandre? Har du noe program? Hvordan opererer du tingene dine?
— Det finns ingen regler, og det varierer fra prosjekt til prosjekt. Bålet jeg hadde på hodet i performancen Flash Face var for eksempel et uttrykk for hvordan jeg hadde det da. Tankene gnagde på kraniet, jeg sov lite. Det var en måte å jobbe med det på. Jeg opplever lyd og bilde veldig parallelt, og prøver å oversette opplevelser og erfaringer til konkrete bilder og musikk. Flammene ble forresten styrt med en kontroller jeg hadde i hånden. Jeg kunne gi mer volum i stemmen og i flammen samtidig.
— Hvordan er det å jobbe med skolerte musikere i forhold til folk du nærmest plukker opp på gata?
— Det kan være store forskjeller mellom folk, men i bunn og grunn handler det om å møte mennesker og få dem til å løsne opp og stole på prosjektet. Det kan være en utfordring når du ber noen om sitte oppe i et tre og spille sag. Det er mye psykologi i spill.
Hun er klar over at hun ber folk om å gjøre mange rare ting, men sier grepet er å ta det rare høyst alvorlig.
— Det betyr ikke at jeg ikke ler så jeg dauer noen ganger. Det er noe med det helt primale som er så banalt og altomfattende på en gang.
Det er et privilegium å få avslutte arbeidsuka sammen med en kunstner som sier hun ”har jobbet mye i parkeringshus”. Det tenner håp om at norsk kulturliv kanskje likevel ikke skal gå til grunne i søknadsskriving og konforme kollega-nikk.
Wrånes foreløpig siste parkeringsperformance kom som et resultat av en akutt lengsel bort fra Oslo og at en amerikansk kunstnerkollega inviterte henne til Joshua Tree utenfor LA. Ikke lenge etter var hun i gang. Å finne et godt sted var første steg. Blant mange av merkelappene som kan festes til Tori Wrånes´virke er ”stedsspesifikk kunst”.
Der røkelsen lukter bensin
— Jeg kjørte rundt til parkeringshus i en convertible jeg fikk låne. Når jeg kom til et sted som virket interessant var det bare å stoppe bilen, reise seg litt opp og fyre løs med stemmen. Klangen i et parkeringshus kan være helt fantastisk. Og så er det som å være i en katedral, bare at det vakre er det brutale betongmiljøet og at lukten av bensin river i nesa.
Publikum stod spredt i huset. All lyd var på hjul. Lyden fra sangerne, syklene de satt på og et trekkspill ble attakkløs i all klangen. ”Det bare levde som en amøbe”, som hun sier.
Reparatør uten øre
— Jeg hadde truffet en italiensk filmprodusent som nettopp hadde fått sparken fordi det var en hest som hadde steilet inn i en henger eller noe på et filmsett. Han ble med. Plutselig kunne jeg finne masse spennende folk med hans hjelp.
En hadde ”handgun rifle and stripping” som spesiale. En annen var en tonedøv sykkelreparatør som bodde i skjul i en skyskraper, han skaffet og reparerte sykler for oss.
— Var det et poeng at han var tonedøv?
— Ja for meg er avvik en kvalitet. Om ting er for perfekt mister jeg interessen. Jeg er helt avhengig av å ha skolerte folk og, men blandingen med uskolerte gjør at jeg kan tro på det som skjer.
Og hva var det som skjedde? Først parkeringshuset selv, på 111 South Grand Avenue ved Disney Concert Hall, og dets etterklang. Så syklene med sangere på sykkelseter og på bagasjebrett spredt over flere etasjer.
— Med publikum i flere etasjer?
— Nei de var bare i en av etasjene.
— Og derfra hørte de hva som skjedde i de andre etasjene?
— Ja, vi jobbet med avstand og nærhet og det å bevege seg alene og i gruppe. Jeg liker veldig godt å flytte lyden fysisk. Og det beste med parkeringshus er at man er midt inni lyden.
— Selve komposisjonen bestod av at alle tok en tone. De valgte selv hvilken. Så skulle de synge denne til de måtte puste. Da fikk de lov til å velge tone på nytt. Det eneste gale de kunne gjøre var er å skifte tone for tidlig.
Etter konserten (Showet? Forestillingen? Installasjonen?) i New York før jul står Australia for tur.
— I forbindelse med Sidney-biennalen fikk jeg spørsmål om hva slags musikere jeg ville ha. Ville jeg ha klassisk, eller mer rytmiske? Jeg svarte at jeg ville ha de med minst høydeskrekk.
Så bærer det med andre nok en gang opp i lufta, kanskje hengende i en vaier, opp ned, bak fram, snurrende rundt farlig nær veggen, hvem vet. Det eneste som synes sikkert er at grenser skal tøyes. Det kan være noen år siden hun sluttet i bandet, men det er fortsatt nok rock and roll igjen i Tori Wrånes fra Kristiansand.
— Det handler om å nærme seg krisa. Der det skjer noe.
Hva med å prøve å stå helt alene på en konserthusscene uten kostymer bare synge en sang?
— Det høres ganske deilig ut nå. Kanskje skulle jeg kunne få slå av alt lyset?
Opprinnelig publisert på Ballade.no 12.01.2014
Å bruke språkmodeller ("ki", eller llm-er) til tekstredigering er risikabelt. Modeller som ChatGPT er trent til å “forbedre” tekst, og vil derfor nesten uunngåelig endre det du gir dem – selv når du ber dem la være. Resultatet er at selv en enkel oppgave, som å plassere tekst fra ett dokument inn i et annet, fort utvikler seg til en omskriving av begge du aldri ba om.
(En stor språkmodell, Large Language Model – LLM, er en avansert AI-teknologi trent på enorme datamengder for å forstå, generere og analysere menneskelig språk.)
En konkret test av ChatGPT viser hvor vanskelig det er å få en språkmodell til å utføre en presis redigeringsoppgave uten å gripe inn i teksten. Selv gjentatte og tydelige instruksjoner om å bevare formuleringer og kun foreslå plassering av tekstblokker ble ignorert. I stedet begynte modellen å omskrive, komprimere og “forbedre” materialet. Erfaringene illustrerer en grunnleggende begrensning ved LLM-er: De er bygget for å generere tekst, ikke for å la den være i fred.
Utgangspunktet mitt var enkelt: En eksisterende tekst på rundt 3000 ord skulle utvides til cirka 6000, ved å integrere tekstblokker fra et annet dokument hvor jeg hadde samlet mulige tillegg. Oppgaven var ikke kreativ, men redaksjonell. Det som skulle gjøres, var i prinsippet en kontrollert utvidelse: foreslå gode innsettingspunkter for tekst fra et dokumentet med tillegg slik at helheten fortsatt hang sammen.
I praksis viste det seg vanskelig å få ChatGPT til å holde seg til denne rammen.
Til tross for gjentatte instrukser om å ikke omskrive teksten, men kun foreslå plassering av eksisterende avsnitt, begynte modellen raskt å reformulere. Tekstblokker som skulle flyttes ble i stedet parafrasert. Avsnitt ble slått sammen. Argumenter ble komprimert. Resultatet var ikke en utvidet tekst, men en ny versjon – kortere, glattere og mindre presis enn originalmaterialet.
Underveis gikk det opp for meg at dette var klassisk ki-bullshit, der programmet tar av på egen hånd, uavhengig av instruksjonene det får.
Etter hvert utviklet det seg til noe som hadde passet bedre i et surrealistisk teaterstykke.
Som da jeg ba tjenesten ta for seg et og et av avsnittene i et dokument der jeg hadde samlet et titalls tillegg til teksten jeg hadde skrevet Både dokumentet med tilleggene og det med teksten tilleggene skulle inn i var lastet opp til ki-en. Det første forslaget var ok.
Finn avsnittet som slutter med “… this creates friction.”
Lim inn tillegget som begynner med
“From early vocal and percussive practices…”
og fram til:
“This imbalance is not historical, but historiographical.”
Greit nok, før galskapen tok over. For i neste forslag ba ChatGPT meg lime inn et tillegg jeg ikke husket å ha skrevet. Jeg søkte for sikkerhets skyld i dokumentet med tillegg, men fant ikke tekstblokken
“From a global perspective…”
og fram til:
“…simply music.”
Så jeg spurte hvor i tilleggsdokumentet denne teksten finnes. Ki-en svarte glatt at denne teksten ikke finnes i dokumentene jeg hadde lastet opp. Statistikken som styrer språkmodell-ki-en har altså overkjørt min instruks og funnet på noe den mener hadde passet bedre enn det jeg hadde foreslått. OBS! Ordene "overkjørt" og "mener" i forrige setning antyder en menneskelig intensjon fra ki-ens side, noe det jo ikke har.
Det mest raffinerte i galskapen er jo at den ikke skrev hele teksten i dette for meg ukjente “tillegget”. I stedet siterte den starten og slutten av et avsnitt den hadde konstruert, men ikke skrevet, som om det var den mest naturlige ting i verden. Velkommen til fremtiden. Den spinnvilt sinnssyke varianten.
I etterkant ba jeg ki-en om å forklare hvordan forslaget om å sette inn et imaginært avsnitt kunne oppstå. Forklaringen jeg fikk var grundig og lang, men kjernen var omtrent slik, i ChatGPTs egne ord:
"Jeg tok utgangspunkt i en tekstlig mulighet, ikke en tekstlig realitet.
Du jobbet i en modus som krever:
presisjon
kontroll
etterprøvbarhet
mens jeg svarte i en modus som produserer:
plausibilitet
flyt
sannsynlighet.
Og videre: "Jeg tok utgangspunkt i en tekstlig mulighet, ikke en tekstlig realitet."
Dette er ikke en tilfeldig feil, men en konsekvens av hvordan slike modeller er trent. En LLM er optimalisert for å produsere sammenhengende og plausibel tekst. Når den får to tekstkilder, vil den forsøke å integrere dem ved å skrive dem sammen, ikke ved å bevare dem side om side. Den oppfatter “integrasjon” som en språklig oppgave, ikke som en mekanisk.
Problemet oppstår særlig i oppgaver som kombinerer to typer krav: et mekanisk mål og en språklig operasjon. I dette tilfellet var målet eksplisitt – nå et bestemt omfang ved å legge til bestemt materiale – samtidig som teksten skulle forbli lesbar. For en menneskelig redaktør er dette en velkjent oppgave. For en språkmodell er det en konflikt: Den vil prioritere flyt og konsistens fremfor bevaring og volum.
Et annet aspekt er at modellen i liten grad respekterer negative instrukser. Å be den om å “ikke omskrive” er mindre effektivt enn å be den skrive noe nytt. Den vil likevel forsøke å optimalisere formuleringene, fordi dette er kjernen i funksjonen dens. Dermed blir også en tilsynelatende avgrenset oppgave – som å peke på hvor tekst kan settes inn – glidende over i en fullstendig omskriving.
Konsekvensen er at LLM-er per i dag er lite egnet til presis tekstredigering der kontroll er avgjørende. De fungerer godt som støtteverktøy i idéutvikling, strukturering og språkvask. Men når oppgaven krever nøyaktig håndtering av eksisterende tekst – bevaring av formuleringer, kontroll over lengde, og eksplisitt bruk av gitte tekstblokker – blir de upålitelige.
Den praktiske lærdommen er enkel: Bruk språkmodeller til å drodle, ikke til å utføre presis redigering. Der kontrollen må være absolutt, er tradisjonelle verktøy, og ditt eget hode, fortsatt bedre egnet.
