Den slovenske filosofen Slavoj Žižek har en egen evne til å balansere det paradoksale. Han ser litt ut som en forvirret mann som kunne ha gått seg bort i et bibliotek, mens han snakker på turbo, og med en blendende selvsikkerhet, om alt fra Hegel til Hollywood og tilbake igjen. For en tid tilbake erklærte han seg som kristen ateist. Og det han mente var ikke at han plutselig var blitt troende, men at kristendommen har formet noen dypt verdifulle aspekter i vår kultur. Han pekte på det radikale i at Gud – i den kristne fortellingen – ble menneske. Ikke som en gjest, men som en som levde, led og døde. Og ja, dette motivet fantes i andre religioner, men poenget hans var at dette forandret hvordan vi ser på individet, friheten og menneskets rolle i historien.
Žižek er skarp når han sier at disse ideene har formet alt fra kunst til politikk. Og jeg har tenkt på dette: Selv om jeg ikke er troende, så bor i hvert fall det beste av kristendommens verdigrunnlag i meg. Det lyder kanskje som en sleip helgardering fra en ikke-troende, men det er mer av en en ærlig erkjennelse av en viktig byggestein i vår kultur. Selv om jeg kan anerkjenne kristendommens verdier, betyr ikke det at jeg bryr meg om jula på et dypere plan. Jula har for meg blitt en ramme, mer enn en kjerne.
Så var jeg der, på hytta, i en pandemijul, uten det store familieselskapet, uten et fnugg av sakralitet, men torskemiddag og kulde og en slags ro. Det passet meg. Jeg savnet ikke det store oppbudet. Det var herlig.
Men så var det en annen dag som traff meg hardere: 17. mai et par år senere.
Jeg våknet på en hytte i Sverige til sol og stillhet, som jeg hadde trodd jeg skulle nyte. Men så kom savnet. Flaggene. Korpset. En pompøs rektor i bunad. Den søte talen fra elevrådslederen.. Det slo meg: 17. mai ikke handler om flaggvifting for flaggviftingens skyld. Den handler om å kaste av seg en historisk underdanighet, om å feire frihet. Jeg er kanskje kristen ateist, men jeg tror på 17. mai. Det var en påminnelse om at noe er større enn tradisjon for tradisjonens skyld. Det handler om å stå på skoleplassen og se fire flagg stige mot himmelen akkompagnert av to unge trumpetister i korpsuniform.
Flagget i hekken er ikke tom nasjonalpatos når sammenhengen er rett, som på 17. mai. (Tegnet av KI etter et fotografi av forfatteren.)
Og det handler om å høre en 12-åring lese fra Grunnloven – selv om ordene er voksenhjulpne og talen er litt skakk:
«Norge er et helt og uavhengig rike," husker jeg han leste et år. Bunadsrektoren kremtet der hun sto like bak ham, bøyde seg litt fram og ga taleren, som hadde snudd seg mot henne, en beskjed. Elevrådslederen prøvde igjen på den sentrale lovteksten: «Norge er et helt og» (her tok han sats) «uavhengig rike». Rektor kremtet igjen, gikk med bestemte skritt mot taleren, og hvisket så vi kunne høre «uavhendelig rike, et helt og uavhendelig rike».
Det hjalp ikke. Da han selv hørte at han også tredje gang sa «uavhengig» i stedet for ordet som betyr at Norge ikke kan skaltes og valtes med, som vi har blitt skaltet og valtet med av våre nordiske naboland opp gjennom historien, klang det et saftig banneord rett inn i mikrofonen som smalt i skolebygningen over gaten og ga ekko fra flere av veggene i nabohusene.
Latteren runget. Alles sympati var hos den unge taleren.
Vår følelse av hvorfor vi sto der, stivpyntet en grytidlig og hustrig mai-morgen var bare blitt tydeligere av feilskjæret og banningen. Det er i denne ufullkomne feiringen av frihet og det barnlige i oss at jeg fant noe jeg ikke visste at jeg savnet, og som jeg skal prøve å ha i meg til jeg går ut av historien.
Så ja, Žižek har rett i at ideer om frihet og individ har dype røtter. Men det er der det blir skarpt, og der det blir sant.
No comments:
Post a Comment