Uventet julepille

 Da jeg til slutt stod sammen med alle de andre i den utsolgte Aula-salen i universitetskvartalet i Oslo sentrum og sang Deilig er jorden av full hals, tenkte jeg at dette er den desidert mest julete førjulskvelden jeg har hatt på mange år. Den startet med lutefisk på Theatercafeen og endte med Sølvguttenes julekonsert, et event, som det heter nå, som jeg tipper de fleste som var til stede kjenner som en gammel og innarbeidet førjulstradisjon. Selv hadde jeg gjennom mine mange år på jorden ikke før denne kvelden brukt et sekund på å vurdere om jeg skulle oppsøke dette arrangementet. Men så skjer dette som har skjedd før. En opplevelse på et annet plan enn der mine oppfatninger hvordan jeg oppfatter min egen smak og hvilke musikkopplevelser den passer til - denne identitets-kategoriserings-maskinen som jeg har bestemt meg for å vende ryggen til - i mitt neste liv. 

Jeg tror det var sånn omtrent midt i Gabriel Faurés Sanctus det slo ned i meg at, jøss, dette er jo hel ved og jeg liker den. Ikke fordi den var perfekt, ikke fordi det låt fetere enn det meste annet, ikke fordi det var verdens beste koropplevelse, men fordi det er fylte meg med det som må være til stede dersom en konsertopplevelse skal bli over virkelig god. Hvis det bare smaker av dokumentering, avliring, notelesing eller mangler musikalsk engasjement og innlevelse, er det ikke verdt billetten. Men hvis jeg får følelsen av å være med på et ekte forsøk på å nå fram til musikken, får følelsen av at de der nede på scenen (jeg satt på galleriet) strekker seg etter noe, blir det ofte en god kveld. Blir det lett etter noe? Har noen fått ferten av gullkisten i enden av regnbuen? Er det oppheng og c-momenter jeg blir presentert for, eller ligger de i verktøykassa for å bygge et reisverk jeg kan monteres kunstverk på? Er det noen som strekker sin hånd etter min og vil ha meg med på en reise?

Jeg forstår godt om noen syns det er drøyt å tillegge en julekonsert med Sølvguttene en slike kvaliteter. Programmet er trygt og godt, og holder seg stødig mitt i veien. Noen nummere bedre enn andre, men det er ikke noe av dette materiale som utfordrer egentlig. Likevel var det noe mellom disse trygge notelinjene som nådde fram til meg. Det var ikke til å ta feil av, og jeg gikk ut med en tanke om at jeg hadde fått en påminnelse om at svisker også kan sette spor.