Gitarsminken som drenerer kontoen

Jeg startet dagen med å spørre Googles ki-robot Gemini om hva som egentlig er forskjellen på en helt vanlig Gibson ES-335 til rundt 34 000 kroner og en Murphy Lab ES-335 til cirka 80 000. Note til dere som ikke er gitarnerder: ES-335 er denne gitaren:

Og her er baksiden av samme modell (annen farge), oppskrapet på baksiden av en Gibson-ansatt for å etterligne "beltespenne-slitasje":

"Murphy Lab" er en prosess der Gibson gir utvalgte, nye gitarer spesialbehandling, særlig i form av påført slitasje, for å kunne selge dem svindyrt som lissom-vintage.

Hva er det jeg faktisk betaler for, sånn rent bortsett fra at Murphy-prosessen kan øke prisen opptil 4 ganger?

(Virkelig eksempel: Du får en ny etterligning av Peter Greens Les Paul for 37 000 kroner. Vil du ha den med kunstig slitasje koster det deg derimot 258 000.)

Svaret jeg fikk av ki-roboten begynte omtrent som forventet. Først noen setninger om patineringsprosessen Murphy Lab-gitarene går gjennom. Hvordan de “eldes for hånd”, får “autentiske slitasjemerker” og den typen formuleringer.

Litt lenger nede i teksten kom det også noe om hvor gode disse gitarene er å spille på, hvor bra pickupene er, og hvor fantastisk helhetsopplevelsen visstnok skal være.

Jeg kjente at jeg ikke var helt fornøyd.

Så jeg spurte en annen AI. Litt mer direkte denne gangen: Finnes det faktisk noen forskjeller i hardware mellom en Murphy Lab ES-335 og en vanlig ES-335?

Og så stilte jeg et tilleggsspørsmål som jeg egentlig synes er ganske rimelig: Er det ikke slik at hvis en gitar til 40 000 kroner har problemer med spillbarhet, elektronikk eller finish, så er det en reklamasjonssak – ikke et argument for at jeg bør kjøpe en dyrere gitar i stedet?

Da kom det et svar som i praksis bekreftet det jeg allerede mistenkte.

For når man skraper bort alle adjektivene, all praten om “feel”, “vibe” og “mojo”, så handler Murphy Lab i bunn og grunn om én ting:

Sminke.

Man betaler altså titusenvis – i noen tilfeller godt over hundre tusen kroner – ekstra for at gitaren skal se brukt ut.

Ikke brukt gjennom mange år av et  menneske, men slitt ned av et verksted.

Ikke misforstå: folk må gjerne kjøpe Murphy Lab-gitarer. Hvis man har lyst, råd og glede av det, er det helt greit. Dette handler ikke om moral, bare om mekanismer.

For det er mye skyggeprat her. Mye språk som forsøker å gi folk følelsen av at dette er noe langt mer mystisk og eksklusivt enn det egentlig er.

Og så finnes det et større bilde.

De få originale Gibson-gitarene fra 50- og 60-tallet som fortsatt er i omløp, selges i dag for summer som for lengst har mistet bakkekontakten. Men disse pengene går ikke til Gibson som mottaker av betalingen. De går mellom privatpersoner, samlere og forhandlere.

Gibson får ingenting.

Så for å kunne ta del i denne verdistigningen, har de laget Murphy Lab: et system som gjør det mulig å prise myten, og samtidig gi kjøperen følelsen av å være i nærheten av noe historisk.

Selv om alle med øynene åpne – og med en hjerne inne i hodeskallen – vet at de jo ikke er det.

For min egen del er valget ganske enkelt.

Jeg kommer ikke til å kjøpe noen Murphy Lab-gitar. Fordi jeg ikke har råd, men også fordi jeg alltid stiller meg det samme spørsmålet når jeg vurderer å kjøpe ny gitar:

Tenker jeg nå som en samler?
Eller tenker jeg som en musiker som skal spille konsert neste uke?

For meg er svaret alltid det siste.