Jeg sitter i min sofa i Oslo. Det har vært en iskald februar, men for noen dager siden kom væromslaget, så nå er vinteren i ferd med å renne bort. Ute er det ingen god grunn til å oppholde seg. Der får man vekselvis slaps eller såpeglatt, våt is under beina, så selv ikke-benskjøre folk som meg kan bli engstelige for å skade seg. Likevel sitter jeg her med en god følelse. Har man en slik, skal man vurdere å holde på den, og denne er av en slik art at jeg har tenkt å sutte på den en god stund. Den utgjøres av noen usedvanlige gode minner fra en liten turné Håkon Lie, Mia Zabelka og jeg gjorde til Bergen, Oslo og Vestfold i slutten av januar.
Samarbeidet med Mia startet på Sicilia i 2013, nærmere bestemt i den spektakulære historiske byen Siracusa. Vi satt på en isbar rett over veien for det gamle klosteret, Mia Zabelka og jeg. I det snart 2000 år gamle klosteret, nærmere bestemt i det klosterets atrium, foregikk Rara-festivalen, som vi begge var invitert til. Mellom slagene hadde vi gått ut for å finne et sted å ta en kaffe, og ja, kanskje en italiensk is. Så snart vi hadde satt oss ytret Mia ønske om å spille i Oslo. Jeg visste at mine manglende evner innen markedsføring og booking, kombinert med min ytterst perifere posisjon i min hjembys musikkliv, gjorde muligheten for å fremskaffe en konsertavtale med Mia ganske labre, men jeg gjorde gode miner til slett spill og sa jeg skulle se på saken når jeg kom hjem.
Etter isen og espressoen gikk vi ut i den brennhete sicilianske sommerkvelden for å lytte til nok en konsert, eller kanskje å bli koblet med en ny sammensetning av musikere som aldri hadde spilt sammen før.
Så gikk årene uten at vi hadde kontakt, til jeg for to år siden var på reise i Sentraleuropa. Før jeg landet i Wien, Mias hjemby, kontaktet jeg henne for å høre om hun kunne anbefale noen konserter i løpet av den uken jeg skulle være der. Kanskje skulle hun spille selv? Skulle vi kanskje bare ta en kaffe?
Etter noen dager svarte hun at hun skulle opptre i en bakgård i Neubau-distriktet. Konserten var en del av turnéordningen Kultursommer Wien der utøvende kunstnere fra et bredt spekter av forskjellige sjangere blir sendt ut for å opptre gratis i parker på torg og i gårdsrom over hele byen.
Da jeg rundet hjørnet fra Bernardgasse og inn i bakgården til en bygård fra forrige århundreskifte var Mia og hennes medmusiker Yoko Miura i gang med å sette opp til konsert. Så snart de begynte å improvisere mistet en gruppe ungdommer like ved interessen for fotballen og kastet seg i stedet ut i "fridans" foran de to musikerne.
Mia Zabelka er en størrelse i det europeiske avantgarde-musikk-miljøet. Mest kjent er hun for sine konserter og innspillinger av improvisasjonsmusikk.
Selve musiseringen hennes er forankret i hennes improvisatoriske konsept «automatic playing», der musikk oppstår som en kroppslig generert prosess i nåtid – fra gest, bevegelse og umiddelbar persepsjon snarere enn fra forhåndsdefinerte strukturer. Inspirert av automatisk skrift arbeider hun uten faste parametere, og lar fiolinen tre frem som en lydmaskin og et grensesnitt mellom kropp, rom og elektronikk. Gjennom flere tiår har hun vært en sentral skikkelse i europeisk eksperimentell musikk, i skjæringspunktet mellom fri improvisasjon, samtidsmusikk, performance og lydkunst; hun har urfremført en rekke verk av nålevende komponister, utviklet egne elektroakustiske improvisasjonsformater, samarbeidet bredt internasjonalt og opptrådt på festivaler i Europa, Asia og Nord-Amerika.
Den morgenen noen uker etter Wien-besøket, lå det en mail fra henne i innboksen. Jeg ble glad over å bli bedt om å hjelpe henne og bandet hennes til å få spilt i Norge, men omtrent like lei meg da jeg skjønte at det ikke var stort jeg fikk til. Hva er det folk ikke skjønner her, de vet jo hvem Mia Zabelka er, tenkte jeg, litt polemisk inne i meg. Da jeg hadde roet meg, begynte jeg å lete etter alternativer. Kanskje det kunne bli noe av hvis vi koblet henne med noen norske musikere? I et anfall av ubeskjedenhet satt jeg opp mitt navn som ett av dem. Det andre navnet var Håkon Lie, turntablisten (platespillerspilleren), som har hakket seg ut en hylle for sine særegne, destruktive lydkreasjoner i feltet mellom lyd/støy og improvisasjon. I første versjon av dette som jeg foreslo for Mia var det en fjerde musiker med, men tilfeldigheter, og kollisjoner mellom våre respektive kalendre, førte til at vi endte som tre. Nå, ett år senere har vi gjort tre konserter i henholdsvis Oslo, Bergen og i en låve i utkanten av Åsgårdsstrand, til 18,5 i stil og med overraskende godt publikumsbesøk for en fullstendig ukjent ny trio. Neste stopp for Zabelka/Lie/Øgrim er festivalen Klangzeit utenfor Graz i Østerrike i juni. Dit får vi med oss videokunstner Peter Knudsen, en gammel venn og samarbeidspartner av meg gjennom mange år.
Her er noen minner fra vår miniturné i Sør-Norge i januar:
https://youtu.be/PpYULLvdCE8?si=AjwR1FyZ35ZXvBYl
https://tellefogrim.bandcamp.com/track/live-ukultur
No comments:
Post a Comment